Idealet innenfor barneoppdragelse, både privat og institusjonelt er i dag, uten tvil, grensesetting. Et annet ideal, eller metode, er ignorering av negativ atferd. Med både privat og institusjonell (skole) erfaring med barn har jeg tenkt mye på hvor grensen mellom de to går. Når situasjoner oppstår føles de helt uforenlige. Hvis f. eks. et barn banner skal man si at det ikke er akseptabelt (grensesetting) eller skal man ignorere det. Eller hva gjør man når barnet kaster søppel på bakken? Den ene skolen mener at oppmerksomhet forsterker atferden, den andre at tydelige grenser er nødvendig.
Jeg hører ofte (mest i mediene, ikke privat) at foreldereidealet er så uoppnåelig at vi er dømt til å mislykkes. Vi trår feil hele tiden og sliter med dårlig samvittighet. Jeg kjenner meg igjen i dette. Men hva skal man gjøre når ulike eksperttips er så på kollisjonskurs? Sannheten er at vår generasjon bruker mer tid og vier mer oppmerksomhet til barna våre enn generasjonene før oss. Men dette er visstnok også feil. Vi skaper curlinggenerasjonen. Det går gærne veien åkke som!
11. juni 2009
Iron Sky
Av og til hører jeg på Filmpolitiet på P3. Det er et elendig program (jeg er vel ikke helt i målgruppen), men kritikken får jeg ta en annen gang. Nå skal jeg nemelig referere til Birger (som virker som en sympatisk person. Han kan helt sikkert mer en navn på skuespillere, men det er vel det kidsa synes er moro...). I Cannes intervjuet han en finne som fortalte om et ganske fjernt prosjekt. Jeg ble nysgjerrig. Filmen heter Iron Sky og forteller den ukjente historien om nazistene etter krigen. Visstnok dro de opp til månen for å danne koloni, og i 2018 kommer de tilbake for å.... ja, hvem vet...., sikkert for å lage kvalm. Ifølge finnen er filmen snart finansiert og jeg må si at traileren lover bra! Det er ikke noe galt med anslaget iallefall...
Sjekk ut Iron Skys hjemmeside. Mange fete bilder!
Sjekk ut Iron Skys hjemmeside. Mange fete bilder!
10. juni 2009
9. juni 2009
Antichrist
Er det nødvendig å være så eksplisitt i skildringen av voldsbruk? Jeg har enda ikke sett Antichrist og er veldig i tvil om jeg skal se den. Etter jeg så Lukas Moodyssons Ett hål i mitt hjärta på kino har jeg blitt litt mer reservert i forhold til denne type opplevelser. Det var en like fram jævelig opplevelse. Det er eneste gangen jeg har vurdert å gå under en visning, men ettersom Lucas selv satt i salen ville jeg ikke gi han den gleden.
Hvorfor skal jeg utsette meg for disse bildene? Hvilken funksjon har avsky og kvalme? Ett hål i mitt hjärta viser det totalt destruktive ved menneskenaturen. Det er menneskelig sadomasokisme. Et av modernismens ideal var jo nettopp å sjokkere ved å sprenge grenser og å gi publikum nye estetiske opplevelser, men har sjokket noen verdi i seg selv? Kanskje det har en katarsisfunksjon? Ved å se disse groteske bildene får vi utløst våre bestialske drifter og fantasier? Jeg har liten tro på det. Uansett, har det sjokkerende en regulerende funksjon. Det minner oss på våre normer og verdier og hvor vi setter grenser. Derfor representerer f.eks. Saw-filmene (som jeg heller ikke har sett) nødvendigvis ingen normoppløsing.
Jeg anser ikke meg selv som en konservativ person, men jeg kan ikke forstå hvorfor Saw-filmene får så mye oppmerksomhet nå om dagen. En teori kan være at vi gjennom kunsten (her filmen) får utløp (igjen denne håpløse katarsis teorien) for det fortrengte. Jeg hørte en gang en historiker fortelle at det aldri har vært så mye snakk om sex som under Viktoriatiden. Kanskje det er en forklaring? I vårt polstrede samfunn hvor fasade er viktigere enn alt annet trenger vi å få luftet det makabre, mørke og morbide. Vi, i alle fall jeg, føler også en voldsom synlighet i dag. Alt vi gjør er synlig og evalueres. Bygdedyret har vokst seg ut av bygda! Det skal ikke store utskeielser til før vi havner på forsiden av VG (som jo har veldig lav terskel). Dette gjør at vi hele tiden vokter våre steg. Kanskje det nettopp er derfor de opposisjonelle følelsene får utløp på film?
Jeg merker nå at jeg må gå og se Antichrist for å gjøre meg opp en mening. Det er grunn til å tro at den har en helt annen motivasjon for sine eksplisitte scener enn f.eks. Ett hål i mitt hjärta, som jeg for øvrig syntes var spekulativ. Det vil si at den sjokkerte for å sjokkere. Filmen handlet jo om et tragisk far – sønn forhold. I for eksempel The passion of Christ, som også har blitt kritisert for å være spekulativ, synes jeg de eksplisitte scenene er rettferdiggjort. Jesus pinsel, ydmykelse, menneskelighet og smerte er en viktig del av historien. Allikevel bør det sies at Mel Gibbson har et spesielt forhold til vold og tortur. Hans katolske overbevisning er nok streng i bokstavlig forstand.
Abonner på:
Innlegg (Atom)