Er det nødvendig å være så eksplisitt i skildringen av voldsbruk? Jeg har enda ikke sett Antichrist og er veldig i tvil om jeg skal se den. Etter jeg så Lukas Moodyssons Ett hål i mitt hjärta på kino har jeg blitt litt mer reservert i forhold til denne type opplevelser. Det var en like fram jævelig opplevelse. Det er eneste gangen jeg har vurdert å gå under en visning, men ettersom Lucas selv satt i salen ville jeg ikke gi han den gleden.
Hvorfor skal jeg utsette meg for disse bildene? Hvilken funksjon har avsky og kvalme? Ett hål i mitt hjärta viser det totalt destruktive ved menneskenaturen. Det er menneskelig sadomasokisme. Et av modernismens ideal var jo nettopp å sjokkere ved å sprenge grenser og å gi publikum nye estetiske opplevelser, men har sjokket noen verdi i seg selv? Kanskje det har en katarsisfunksjon? Ved å se disse groteske bildene får vi utløst våre bestialske drifter og fantasier? Jeg har liten tro på det. Uansett, har det sjokkerende en regulerende funksjon. Det minner oss på våre normer og verdier og hvor vi setter grenser. Derfor representerer f.eks. Saw-filmene (som jeg heller ikke har sett) nødvendigvis ingen normoppløsing.
Jeg anser ikke meg selv som en konservativ person, men jeg kan ikke forstå hvorfor Saw-filmene får så mye oppmerksomhet nå om dagen. En teori kan være at vi gjennom kunsten (her filmen) får utløp (igjen denne håpløse katarsis teorien) for det fortrengte. Jeg hørte en gang en historiker fortelle at det aldri har vært så mye snakk om sex som under Viktoriatiden. Kanskje det er en forklaring? I vårt polstrede samfunn hvor fasade er viktigere enn alt annet trenger vi å få luftet det makabre, mørke og morbide. Vi, i alle fall jeg, føler også en voldsom synlighet i dag. Alt vi gjør er synlig og evalueres. Bygdedyret har vokst seg ut av bygda! Det skal ikke store utskeielser til før vi havner på forsiden av VG (som jo har veldig lav terskel). Dette gjør at vi hele tiden vokter våre steg. Kanskje det nettopp er derfor de opposisjonelle følelsene får utløp på film?
Jeg merker nå at jeg må gå og se Antichrist for å gjøre meg opp en mening. Det er grunn til å tro at den har en helt annen motivasjon for sine eksplisitte scener enn f.eks. Ett hål i mitt hjärta, som jeg for øvrig syntes var spekulativ. Det vil si at den sjokkerte for å sjokkere. Filmen handlet jo om et tragisk far – sønn forhold. I for eksempel The passion of Christ, som også har blitt kritisert for å være spekulativ, synes jeg de eksplisitte scenene er rettferdiggjort. Jesus pinsel, ydmykelse, menneskelighet og smerte er en viktig del av historien. Allikevel bør det sies at Mel Gibbson har et spesielt forhold til vold og tortur. Hans katolske overbevisning er nok streng i bokstavlig forstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar