Idealet innenfor barneoppdragelse, både privat og institusjonelt er i dag, uten tvil, grensesetting. Et annet ideal, eller metode, er ignorering av negativ atferd. Med både privat og institusjonell (skole) erfaring med barn har jeg tenkt mye på hvor grensen mellom de to går. Når situasjoner oppstår føles de helt uforenlige. Hvis f. eks. et barn banner skal man si at det ikke er akseptabelt (grensesetting) eller skal man ignorere det. Eller hva gjør man når barnet kaster søppel på bakken? Den ene skolen mener at oppmerksomhet forsterker atferden, den andre at tydelige grenser er nødvendig.
Jeg hører ofte (mest i mediene, ikke privat) at foreldereidealet er så uoppnåelig at vi er dømt til å mislykkes. Vi trår feil hele tiden og sliter med dårlig samvittighet. Jeg kjenner meg igjen i dette. Men hva skal man gjøre når ulike eksperttips er så på kollisjonskurs? Sannheten er at vår generasjon bruker mer tid og vier mer oppmerksomhet til barna våre enn generasjonene før oss. Men dette er visstnok også feil. Vi skaper curlinggenerasjonen. Det går gærne veien åkke som!
11. juni 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar